Det var en av de dager, hvor benene bare ikke var i gear til fjelløp. Jeg merket det i samme sekund jeg sto ut av sengen, tunge, trette og minus opplagte til en tur på fjellet. Jeg prøvde å ignorere det ved at gjøre mine vanlige rutiner før et løp i fjellene, men så snart jeg løp avsted var det opp av bakke, ikke bare i bokstavelig forstand men også mentalt. Hadde ingen krefter i benene og tempoet var max slow. Jeg prøvde å si til meg selv at det ville gå over om 5-10 min., men det gjorde det bare ikke. Da jeg planla turen i morges, visste jeg godt at restitusjons tiden fra mitt sene kveldsløp i tirsdags til torsdag morgen var på «kanten» til å være for kort. Men var det eneste tidspunkt at få lagt inn et fjelløp, så måtte bare prøve.
Turen i dag til toppen av Hallartinden 530 moh. var nok en av de hårdeste ture jeg har hatt til denne topp. Der måtte arbeides ekstra både fysisk og mentalt, men noen ganger blir det bare slik. Det kommer slike fjellturer iblant, og de er med til å forme meg som løper og bli sterkere rent mentalt. Når jeg rammer «muren», så tenker jeg alltid tilbake på min detakelse ved Tromsø Skyrace siste år, hvor jeg ble presset til det ytterste fysisk og mentalt, og den kamp vant jeg! Tromsø Skyrace har gjort meg så sterk i sinnet, at jeg føler at det ikke er noe som kan slå meg ut.
Jeg kom til toppen i nok min dårligste tid noensinne, men gjør ingenting, så lenge jeg prøver og gir meg 100%, så kan jeg ikke forlange mer av meg selv. Nå har jeg planlagt to restitusjons dager, før jeg på søndag skal ut igjen på en lengere tur. Her har jeg planer om å løpe på noen fantastiske fjellrygger på Hadseløya, som jeg ennå ikke har vært. 2016 står i «nye områder» sitt tegn!
Presser seg opp mot toppen av Hallartinden 530 moh.
Teknisk trening på toppen.
På vei ned av fjellryggen av Hallartinden 530 moh.
