Hjem Fjelløp Et sant fjelleventyr på Langøya – 13 fjelltopper

Et sant fjelleventyr på Langøya – 13 fjelltopper

av Kenn Løkkegaard
Jubelbakktinden med Breielvtinden i bakgrunnen.

Den 26. juni var jeg igjennom et sant fjelleventyr i Vesterålen, da jeg løp fra Sandnes til Sortland over 13 fjelltopper på Langøya. Etter 1,5 års planlegging ble en drøm endelig til virkelighet! Jeg har vært fjelløper i ca. 3 år nå, og elsker at sette nye mål og utfordringer for at holde motivasjonen oppe. Jeg synes at Vesterålen er skreddersyet for terreng- og fjelløp med dens unikke «bakket» og innbydende fjellandskap. Det var også årsaken til, at jeg allerede etter 1,5 år som fjelløper fikk lyst til å planlegge min helt egen fjelltur, over en lengre distanse med en masse fjelltopper.

Forberedelsen

Jeg tror jeg sjekket værmeldingene hver time dagene opp til den 26. juni. Desto tettere på jeg kom dagen jo bedre ble værmeldingene, og jo mere gikk det opp for meg at min lenge ventet fjelltur ville bli realisert. Med et heltidsjobb ved siden av, så er jeg utrolig avhengig av at det blir godt vær i helgen for å kunne ta denne tur. I tillegg må det også passe inn i resten av sesongens program med Tromsø Skyrace, Lofoten High5 og ikke minst ferietid med familien.

Dagen før begynte jeg å lade opp mentalt til turen; jeg sjekket og pakket utstyret til turen, studerte ruten og skrev ut detaljert kart. Værprognosene meldte gråt, lave skyer med lett regn om morgenen, men oppklaring rundt kl.10-11 og fuld sol ut på ettermiddagen. I løpevesten hadde jeg derfor pakket med meg ekstra par shorts, overdel og vindjakke, just in case. Så hadde jeg med meg 7-8 energi gels/barer fra nu3.no (god blanding av nu3 energi barer og Clif Bar gels/shot blocks).

Planen var å komme over følgende fjelltopper (i denne rekkefølge); Kjølen 547 moh., Kalvdalsheia 629 moh., Småtindan 677 moh., Storbåtsegga 638 moh., Dalbotntinden 586 moh., Ol-Hansatinden 655 moh., Breielvtinden 749 moh., Jubelbakktinden 700 moh., Forsvasstinden 649 moh., Skata 736 moh., Lemlitinden 415 moh., Holandsknurren 649 moh., Nattmålsheia 433 moh., Bøknurren 436 moh., Bøblåheia 610 moh., Sekstuva 450 moh. og Steiroheia 472 moh.

I alt 17 fjelltopper var lagt inn i fjellturen. I den opprinnelige rute var også fjelltoppen Rishatten 403 moh. (ligger etter Skata), men valgte den fra dagen før da den hverken er noen høy topp eller ligger direkte på ruten.

Det ble dog «kun» til 13 fjelltopper, men det kommer jeg tilbake til.

Jeg hadde ingen anelse om hvor lang ruten var, eller antall høydemeter, men antok det lå på ca. 40-45 km. og 2500-3000 høydemeter. Det var noen områder og partier på ruten hvor jeg aldri hadde løpet, så her måtte jeg bare ta det litt på sparket og følge instinktet. Det var især området mellom Skata og Holandsknurren, og Holandsknurren til Bøblåheia som var ukjent for meg. Jeg har tidligere løpet til disse fjelltoppene, men det har vært fra parkeringsplasser ved hovedveien og opp til en fjelltopp, aldri fra topp til topp på tvers.

Fjelleventyr – klar, parat, start!

Planen var å starte kl.6 om morgenen, men forsov meg på det groveste og våknet først klokken 6:20. Men litt mer søvn skader jo aldri, og slett ikke når man skal ut og løpe i fjellene i flere timer. Jeg fikk litt frokost og væske i meg innen jeg tok løpeklærne og utstyret på. Ute foran huset satt jeg på huk i 15-20 sek. «inne i meg selv», dypt konsentrert og bedte til at alt skulle gå bra på turen, og at jeg ville gjennomføre.

De første 6 kilometre gikk av stier i skogen rundt om fjellet Hallartinden og inn i Råmarka, innen det begynte å gå opp mot første fjelltopp Kjølen. Disse kilometre brukte jeg til å få kroppen gjennomvarm, og få det mentale på plass så jeg ville være 100% klar til de utfordringer som evt. ville komme.

Fjelleventyr: Kjørstadhalsen 350 moh. innen det gikk opp mot Småtindan.

Kjørstadhalsen 350 moh. innen det gikk opp mot Småtindan.

På vei ned Dalbotntinden 586 moh.

Kjørstadhalsen 350 moh. innen det gikk opp mot Småtindan.

Jeg kom meg lett og rask over fjelltoppene Kjølen, Kalvdalsheia, Småtindan og Storbåtsegga. Fra fjelltoppen Kjølen til Storbåtsegga hadde skyerne ligget lavt hele tiden, med konstant regnvær i små mengder. Det så ikke lyst ut!

Men (heldigvis), 2 timer inne i løpet, da jeg var på vei opp til fjelltoppen Dalbotntinden var skyene begynt å lette litt og det var samtidig blitt tørvær. Da jeg kom til toppen var himmelen nå «todelt», slik det var overskyet og tåke til venstre for meg ut mot Eidsfjorden, og klart vær til høyre ut mot Sortlandssundet. Det var et rett spesielt syn. Utrolig vakkert.

På vei ned Dalbotntinden 586 moh.

På vei ned Dalbotntinden 586 moh.

Været klarte opp!

Været hadde ikke vært bra på turen inn til nå, og på vei opp mot Storbåtsegga hadde tankene om ennå et mislykket forsøk luret, idet jeg var avhengig av godt sikte når jeg skulle fra Dalbotntinden til Ol-Hansatinden og videre til Breielvtinden. Heldigvis stemte værprognosen fra dagen før, og været begynte nå å klare opp for alvor som forutsagt. Jeg valgte derfor (med kriller i magen) å fortsette fra Dalbotntinden. Nå skulle jeg gi det et forsøk. Nå skulle jeg komme meg fra Sandnes til Sortland tvers over fjelltoppene, som jeg hadde drømt om i 1,5 år.

Fjellryggen fra Ol-Hansatinden mot Breielvtinden.

Fjellryggen fra Ol-Hansatinden mot Breielvtinden.

Jeg var utrolig spent på å se om det var mulig å komme fra Ol-Hansatinden til Breielvtinden via fjellryggen. Jeg har kun vært på Ol-Hansatinden en gang før, og det var mens det fortsatt lå snø, og dengang så det umuligt ut. Da jeg kom opp til fjelltoppen, så det heller ikke ut til at det kunne la seg gjøre, det ville i hvert fald være utrolig farligt. Fjellryggen var så spiss og smal, at skulle jeg over her måtte jeg klatre på alt for utsatte klipper. Det ville være med livet som innsats, og det var jeg naturligvis ikke interessert i.

Gryttingsdalen

Jeg så derfor ikke noe annet valg enn å bevege meg ned i Gryttingsdalen, og vandre nede på siden av fjellryggen. Lengre henne ville jeg så kunne bevege meg opp igjen og komme meg til fjelltoppen Breieveltinden. Nede i Gryttingsdalen var det ingen stier, så her gikk det gjennom lyng, buske og over store sten.

Utsikt over Gryttingsdalen fra Ol-Hansatinden.

Utsikt over Gryttingsdalen fra Ol-Hansatinden.

Her løper jeg på fjellsiden i Gryttingsdalen.

Her løper jeg på fjellsiden i Gryttingsdalen.

Grusom og følelsesladet opplevelse!

Da jeg var kommet et godt stykke inn i dalen, og var på vei opp mot Breielvtinden hadde jeg en grusom opplevelse. I mellom lyngen og buskene på den stejle skråning, lå det et stort lam på siden med hvitt skum ut av munnen med pustevansker. Da jeg først så den, trodde jeg at den lå og slappet av, men da jeg gikk forbi den kunne jeg se noe var galt og jeg hadde rett. Den hadde blade og grene overalt i pelsen og etter tilstanden å dømme, kom jeg frem til at den måttet ha faldet ned av fjellskråning og landet her. Jeg gikk hen til den og strøk den forsiktig over pelsen, mens jeg snakket roligt til den for å berolige den. Jeg ville prøve å «løfte» den så den kunne komme på benene. Jeg løftet den forsiktig, men lammet hadde ingen krefter og rullet en omgang og landet nede på neste rekke av lyng og buske. Jeg gikk ned til lammet og følte meg helt maktesløs. Etter 2-3 minutter sluttet den å trekke været og dens øyne og blikk ble blanke. Det var et utrolig rørende øyeblikk for meg og noe jeg aldri har opplevd før. Jeg tok bilder og video av lammet og dens nummer som satt i øreflippene, og sendte det til min kone da mobilsignalet ble bedre lengre oppe på fjellet. Kanskje hun kunne undersøke hvem sitt lam det var, slik de ble informert om situasjonen og den kunne bli hentet.

Veien opp mot Breielvtinden.

Veien opp mot Breielvtinden.

Fjellturens høyeste punkt – Breielvtinden

Jeg fortsatte opp til Breielvtinden langs vannet som strømmet ned av fjellsiden. Her måtte jeg kravle på alle fire og passe på jeg ikke skle ned, da alt var vått og glatt her. Har som sagt aldri vært på fjelltoppen Breielvtinden, og umiddelbart kan jeg godt forstå det ikke er mange som tar turen opp, da den ikke er helt så lett tilgjengelig som mange av de andre fjelltopper i området. Breielvtinden var med sine 749 meter høyeste punkt på turen og sikke en utsikt jeg fikk. Tåken og skyene var begynt å lette på seg og nå hadde jeg full oversikt over hele ruten, fra topp til topp. Var et vakkert syn!

Fjelleventyr: Breielvtinden 749 moh.

Breielvtinden 749 moh.

Jubelbakktinden med Breielvtinden i bakgrunnen.

Jubelbakktinden med Breielvtinden i bakgrunnen.

På vei mot Forsvasstinden. I bakgrunnen er fjelltoppen Skata.

På vei mot Forsvasstinden. I bakgrunnen er fjelltoppen Skata som på dette tidspunkt er dekket av skyer.

Fra Breielvtinden fortsatte jeg mitt løp til Jubelbakktinden, Forsvasstinden og Skata via fjellryggen og her gikk det raskt og som en lek. Disse fjelltopper var den vakreste del av hele fjellturen, og jeg nødd hvert et sekund mens jeg løp og klatret meg fra topp til topp.

Sitter på Forsvasstinden og nyter utsikten mot Skata.

Sitter på Forsvasstinden og nyter utsikten mot Skata.

Fjelltoppen Skata hvor det er lettere skyet/tåket.

Fjelltoppen Skata hvor det er lettere skyet/tåket.

På vei ned av Skata prøvde jeg å «skanne» området som jeg skulle igjennom for å komme opp til Lemlitinden. Det var et område jeg aldri hadde ferdes i, så var litt spent på å se terrenget. På dette tidspunkt var jeg løpet tom for vann, og benene var i tillegg begynt å bli trette og ganske tunge. Det var heldigvis godt merket sti ned i dalen og hele veien opp til Lemlitinden, så var ingen problemer i å finne vei. Det var massevis av sauer her, så ble en del «bråk» underveis i den vanlige stilhet som hadde fulgt meg på hele turen.

Krise!

Jeg kom meg opp over Lemlitinden og ned i dalen på den andre siden, hvor jeg skulle påbegynne min stigning opp til Holandsknurren. Jeg hadde ennå ikke funnet meg en elva med vann i fritt fald, så jeg kunne få i meg væske og fylt de to små vannflasker jeg hadde med meg. I tillegg var det ikke noen god merket sti i dette område, så jeg måtte gå og klatre i uberørt terreng. På dette tidspunkt var jeg løpet inn i en mindre krise (den første på turen), hvor energi nivået var lavt og samtidig var det opptrekk til krampe i begge benene. Hvis jeg tok for store steg kunne jeg merke det strammet til i lårene, så måtte ta det med ro. Jeg hadde fortsatt masser av energi barer og gels på meg, men måtte ha vann å skylle etter med.

Etter litt tid var det vanskelig for meg å se, at jeg ville kunne gjennomføre hele turen hvis det fortsatte slik. Jeg var helt nede kjelleren og konsentrerte meg kun om det neste steget. Stengte alt ute og gikk helt inn i meg selv. Måtte finne en sti og vann, hvis jeg skulle gjøre meg noen som helst forhåpninger om å fullføre turen.

Det gikk utrolig tregt, og da jeg sto foran en bratt stigning som kun besto av sten, klipper, lyng og buske, stoppet jeg helt opp. Jeg tok frem mobilen og ringte til min kone. Jeg sa til henne at jeg var i «krise», og det var god sjanse for at jeg ikke kunne fullføre sådan som situasjonen var blitt. Hun ga meg en peptalk, som ga meg ekstra mental energi, og vi avtalte at jeg skulle prøve å komme meg opp til Holandsknurren og se om situasjonen hadde endret seg når jeg kom til toppen. Jeg la mobilen tilbake i løpevesten og så opp mot den bratte klippevegg. Skulle jeg gå mot venstre eller høyre? Jeg valgte å gå til venstre, og hvilken flaks! Etter kort tid fant jeg både stien og en elva hvor jeg kunne drikke vann og få fylt vannflaskene. Her spiste jeg også en energibar. Det var et avgjørende øyeblikk, et vendepunkt for meg på turen, for nå fikk jeg fornyet energi til å fortsette.

Jeg kom meg til Holandsknurren i et «sikkert» tempo, mens jeg kom til krefter. Krampen lå dog hele tiden som en konstant trussel, så jeg måtte ta små raske steg. På toppen så jeg meg tilbake på fjelltoppene og ruten jeg hadde tilbakelagt. Det var nesten ikke til å forstå! Det fikk et smil frem på leppen. Jeg ringte min kone igjen og sa jeg ville prøve å gjennomføre.

Fjelltoppen Holandsknurren. I bakgrunnen ses fjelltoppene jeg har vært over på ruten.

Fjelltoppen Holandsknurren. I bakgrunnen ses fjelltoppene jeg har vært over på ruten.

Krampe og voldsom smerte!

På Holandsknurren var jeg kjent og visste at det på vei ned var gode muligheter for å få fylt vannflaskene igjen. Jeg hadde derfor på turen opp mot Holandsknurren drukket en masse vann og på vei ned var jeg nesten tom igjen. Da jeg var nådd et stykke ned av Holandsknurren og skulle fylle vann skjedde det som jeg hadde fryktet ville skje. Jeg skulle ned til en elva for å fylle vann og satte meg derfor på huk. I samme øyeblikk strammet det helt vanvittigt i innsiden av begge lårene og krampen kom som et lyn fra en klar himmel. Krampen var så voldsom og var så vidt jeg kunne reise meg pga. musklene hadde «låst seg». Jeg har aldri opplevd å få så kraftig krampe før, kunne dårlig bevege meg og skrekk av smerte. Kan tenke meg at sauene omkring meg sikkert lurte på hva jeg hadde gang i. Jeg prøvde å få gang i benene, men kunne dårlig nok gå. Jeg tenkte at jeg måtte prøve at få gang i benene så raskt som mulig innen de stivnet helt, så jeg humpet videre ned av stien i smerte.

Etter krampe episoden var jeg «merket», og luntet stille og rolig ned i dalen før det atter gikk opp igjen, denne gang mot fjelltoppen Nattmålsheia. Selvom Nattmålsheia kun er 433 moh. så føltes det dobbelt så høyt i min tilstand. Fra toppen kunne jeg se over til Bøknurren 436 moh., og helt ned til det lave området med myre som kom etter. Deretter ventet den siste stigning opp mot Bøblåheia 610 moh., hvor jeg også kom over fjelltoppene Sekstuva og Steiroheia på vei ned.

Pga. min kritiske tilstand, bestemte jeg meg for at droppe Bøknurren og i stedet løpe ned på østsiden av Nattmålstuva. Fra fjelltoppen så det ut til at det var en del stier, som jeg kunne følge henover et lettere kuperet terreng til sydsiden av Bøblåheia. På vei ned møtte jeg 2 personer, som kunne bekrefte at jeg var på rette vei.

Jeg kom ned av fjellet og løp nå på en traktor vei. Jeg kom ned til Kleiva Landbruksskole, og måtte igjen spørre om vei. Det var helt uaktuelt for meg at løpe ut til hovedveien og løpe på asfalt langs veien, så spurte om ikke det fantes en sti eller annet med retning mot Bøblåheia? De to menn var ikke så kjent, men den ene sa det vistnok fantes en sti eller lysløyper inne i skogen, og pekte for å vise meg retningen. Jeg tok sjansen og løp avsted. Etter et par minutter befant jeg meg på lysløyperen med retning mot Bøblåheia. Jeg løp og løp og syntes ikke riktig Bøblåheia kom nærmere, hvilket nok var trettheten som spilte meg et pus.

Kunne ikke finne sti til Bøblåheia!

Da jeg kom nærmere Bøblåheia, løp jeg inne i tett skog og det var vanskelig å orientere seg. Det var ikke mange stier som gikk mot venstre (i Bøblåheia retningen) mens jeg løp på lysløyperen. Jeg kom til et større «kryss», men var ingen skilte eller noe som indikerte at dette var veien opp til Bøblåheia. Jeg har vært på Bøblåheia massevis av ganger før, men det har vært av (markerte) stier på den motsatte side av hvor jeg nå løp. Det siste jeg ville var å løpe en bomtur, det kunne hverken kropp eller sinnet klare på nåværende tidspunkt. Jeg bestemte meg derfor å følge lysløyperen og krysse fingrer for at det kom en sti eller skilt, som viste at dette var veien opp.

Jeg løp og løp i den tette skog og det kom hverken skilt eller annen sti mot venstre. Plutselig kom det en sti mot venstre og jeg kjente igjen området. Her hadde jeg løpet masser av ganger om vinteren, som en alternativ vei opp til Steiroheia. Det positive var at jeg nå befant meg i et område jeg kjente, det negative var at jeg nå visste at jeg var løpet forbi Bøblåheia. Nå måtte jeg løpe opp til Steiroheia og tilbake til Bøblåheia, for så å snu og løpe samme vei tilbake igjen. En omvei og ekstra 5-6 kilometer som skulle løpes. Ikke helt det jeg hadde satt nesen opp etter. Mentalt var jeg faktisk ovenpå og følte kjempe overskudd, da jeg nå kunne se målstreken for meg. Fysisk var jeg sliten, med ben som kunne gå i krampe når som helst. Jeg bestemte meg for å prøve, men da jeg kom litt over 100 meter opp av fjellet stoppet jeg opp. Benene var ferdige.

Det viktigste – at komme i mål

Nå handlet det bare om å komme i mål, det var det viktigste. Bøblåheia og Steiroheia var ikke de fjelltopper som gjorde utslaget om turen hadde været en fiasko eller suksess. Det var hele reisen som betød noe for meg. Alt det jeg på nåværende tidspunkt hadde vært igjennom var en stor seir i seg selv. Jeg snakket med konen på mobilen og fortalte, at jeg hadde bestemt meg for ikke å ta de siste 2 fjelltopper. Krampen jeg fikk på vei ned av Holandsknurren tidligere hadde satt sine spor i kroppen, og jeg var aldri riktig kommet meg over det.

Jeg snudde og løp ned igjen til lysløyperen. Herfra hadde jeg ca. 5 kilometer til mål i lettere terreng, hvor høyden varierte mellom 60-90 moh. Jeg løp i et stabilt tempo uten å presse meg selv for hårdt. Da jeg mentalt hadde innstilt meg på at det ikke ble flere fjelltopper, så begynte jeg å reflektere over det eventyr jeg hadde vært igjennom mens jeg løp de siste kilometre. Så mange inntrykk og opplevelser.

Jeg løp det siste sving inn mot skibua på Sortland og kunne nå se målstreken. Jeg satte tempoet opp og kunne med ét merke hvodan hårene på armene reiste seg, og hvordan hele kroppen begynte at ryste av glede.

I mål – gledestårer!

Da jeg løp over målstreken begynte jeg å gråte av glede. Jeg kunne ikke holde tårerne tilbake, kunne ikke kontrollere mine følelser. Alt var så uvirkeligt, så surrealistisk! Endelig. Jeg gjorde det! Jeg hadde gjennomført et av mine mange store målsetninger som fjelløper, å løpe fra Sandnes til Sortland over fjelltoppene. Så meget planlegging og 1,5 års ventetid kulminerte. Alt det jeg hadde vært igjennom. Jeg hadde løpet over de vakreste fjellrygger jeg vet om på Langøya, og hadde gjennomført selvom jeg fikk den største krampe jeg noensinne har opplevd i mitt liv. Og ikke å glemme sau episoden før Breielvtinden, som var en stor tragisk opplevelse for meg. Det var et mentalt hårdt øyeblikk for meg, hvor jeg hadde tvivlet på om jeg overhodet var i stand til å fortsette og fullføre.

Jeg var så stolt av meg selv! Denne tur rangerer jeg på høyde med Tromsø Skyrace som jeg løp siste år, kanskje høyere! Dette var mitt eget løpeprosjekt, mitt helt eget planlagt ned til minste detalje. Ved Tromsø Skyrace smilte jeg i hele ansiktet da jeg kom i mål, men i dag da jeg kom i mål på Sortland gråt jeg av glede. Og det forteller litt om, hvor stor betydning Sandnes – Sortland fjellturen hadde og stadig har for meg.

Jeg kom i mål i tiden 8t.23m.24s. Fjellturens distanse endte på 42,25 kilometer med 3038 høydemeter og 13 fjelltopper. Sikke en fjelltur, sikke et eventyr! Denne tur vil jeg aldri glemme!

Her er lenke til fjellturens rute/GPS tracking: http://www.movescount.com/moves/move111398832

Høydeprofilen av fjellturen.

Høydeprofilen av fjellturen.

Fjellturens rute sett oppefra.

Fjellturens rute sett oppefra.

 

 

You may also like

Skriv en kommentar