Nå er vi kommet godt inn i 2019, så jeg tenkte det var på tide å gjøre et liten tilbakeblikk på året som gikk. 2018 ble året hvor jeg klarte å holde meg helt skadefri, det er første gang siden jeg begynte med fjelløping. Det ble også året, hvor jeg slo min personlig rekord for antall høydemeter på et helt kalenderår. 152.340 høydemeter ble det til for å være helt nøyagtig og 258 fjelltopper.
Det ble også året hvor jeg deltok på to fjelløp, og forsøkte å slå tidsrekorden for Ti på Topp Sortland.
I videoen øverst i innlegget har jeg klippet sammen en video, som viser highlights fra året som gikk.
Den store målsetting for 2018
Den helt store målsetting for 2018 var å løpe over 100.000 høydemeter i fjellene. En målsetting jeg økte til 150.000 høydemeter i midten av juni måned, etter en vintersesong med mange høydemeter allerede. Min tidligere rekord var på ca. 72.000 høydemeter, hvilket sett over 1 år ikke er så mye egentlig. Men! Nå står jeg ikke på ski på fjellet, og med tanke på at vinteren i Nordnorge er lang og snøen ligger lenge i høydene, så kan det være vanskelig å få høydemeter inn på kontoen i et raskt. Noen ganger bruker jeg dobbelt så lang tid på å nå fjelltoppe i vinters tid enn om sommeren.
Jeg vet at mange av de beste innen fjelløping står på ski om vinteren, og det er i løpet av vintersesongen at de samler inn flest høydemeter. Ser vi på de ekstreme tilfeller, så ligger de beste i verden på 400.000-500.000 høydemeter i året. Nå er jeg dessverre ikke født med ski på føttene, idet jeg er født og oppvokst i flate Danmark, så det må læres i voksen alder. Jeg har dog prøvd meg på litt langrenn ski og vært på en enkel randonee tur. Langrenn ski syntes jeg ble litt kjedelig, da jeg liker høydene og fort går lei av «sporene».
Randonee er kult!
Randonee ski tror jeg bestemt kan bli min nye store interesse om vinteren, men samtidig synes jeg også det er mega skummelt å kjøre ned av fjellsiden på ski. Etter jeg fikk randonee ski i slutten av siste vinter, nådde jeg å få min første tur (i dårlig føre) sammen med Erlend Rødsand. Det gikk veldig bra opp, men ned følte jeg meg som «bambi på glatis». Det ser så lett ut på video og når andre kjører på ski, men sh*t syntes det var vanskelig å styre skiene i den retning jeg ville og ikke minst stoppe (når jeg vil!). Men det er vel som så meget annet nytt, øvelse gjør mester!
Jeg har derfor besluttet at denne vinter vil jeg lære å stå på ski. Så får vi bare krysse fingrer for at vinteren blir god med perfekt skiføre.
Siste vinter investerte jeg i et par truger, som skulle gjøre det lettere for meg å nå til topps på fjellet. På den måte ungikk jeg å gå i snø til hoften. Det og en kombinasjon av to fantastiske vintermåneder (januar og februar) uten snøbyger, gjorde at jeg faktisk kunne løpe på fjellet i snøføre, som var like god som stiene i sommermånedene.
Tiden er min største utfordring
Den siste ting og vel nok den største utfordring for å oppnå målsettingen, var tiden og disponering av den. Tiden er den evige utfordring for min del. Hvis det er noe vi har for litt av, så er det tiden i hverdagen. Mange av eliteutøvene har sporten som deres levebrød, hvilket jeg ikke har (dessverre). Med et heltidsjobb som må passes, må det planlegges godt for å få tid til treningen ved siden av familielivet (småbarnsforeldre) og alle diverse praktiske gjøremål.
Jeg ville lyge hvis jeg sa det har vært lett.
For lite søvn
Søvn er utrolig viktig for å restituere godt og prestere sitt beste, når man holder på med sport. Med 5-6 timers søvn (gjennomsnittlig) hver natt i 2018 sir det seg selv, at det ikke har vært optimalt for min kropp og sjel. Selv med en god organisert tidsplan, er det vanskelig å få kabalen til å gå opp.
Det har til tider vært harde og tunge dager, hvor kroppen og hodet har vært helt utbrent. Når kropp og sinn er trette, så påvirkes også humøret ditt. Det erfarte jeg på egen kropp flere ganger i 2018. Jeg vil dog si at trettheten merkes mest imellom fjellturene. Så snart jeg er kommet avsted, ut av døren, så forsvinner som oftest trettheten. Vet ikke om det er pga. den friske luft, eller det er sinnet som automatisk kobler fra og du «glemmer» alle hverdagens bekymringer og stress. I hvert fall, når jeg kommer hjem fra en fjelltur, så føler jeg meg «recharged» og full av energi. Det er veldig rart det der.
I alle årene jeg har løpet i fjellet, har jeg i høysesongen gått med søvn underskudd i flere måneder (mai – september). Men i 2018 har det vært mere ekstremt, da jeg ville nå min målsetting for hele året. Det resulterte i at jeg gikk på en liten smell i november måned. Kroppen var simpelthen utbrent.
De siste 2 måneder i 2018 tok jeg det derfor stille og rolig, og hadde ikke samme trykk på i min trening.
Stranda Fjord Trail Race og Lofoten High5
Konkurranseløp er viktige og er med til å motivere meg gjennom en sesong. I 2018 deltok jeg på to konkurranseløp, langt færre enn det jeg gjerne ville.
I august måned tok jeg til Stranda for å delta på Stranda Fjord Trail Race (33 km.). Et fjelløp jeg hadde sett frem til lenge! Fjellandskapet og naturen i det her område er fullstendig mindblowing vakkert. Dessverre var værforholdene så dårlige at arrangørene måtte legge om ruten, slik turen ikke gikk forbi fjelltoppene Fremste Blåhornet 1478 moh. og Heimste Blåhornet 1336 moh., og mål ble flyttet fra Roalden 1067 moh. til sentrum i byen. Men, den alternative rute var også en flott opplevelse med høyeste punkt på ca. 800 moh. og ca. 40 km. i stedet for 33 km.
Jeg kom i mål som nr. 34 blant 236 løpere som stilte til start. Et resultat jeg både er fornøyd over og utrolig stolt over. Med tanke på at det var mitt første race på 1 år, og jeg ikke visste hvordan min kropp ville reagere på å bli presset til det ytterste, så kan jeg ikke la vær å tenke på hvilken plassering jeg kunne ha fått, hvis det var mulig for meg å satse på sporten på fullt.
Geriangerfjorden ble en fantastisk opplevelse
En annen god opplevelse jeg gjerne vil fremheve i forbindelse med min deltagelse ved SFTR, var å få oppleve litt av Geriangerfjorden. Planen var opprinnelig å bli i Stranda 2-3 dager etter løpet å gå på oppdagelse i Geirangerfjorden og opplevese Trollstigen, men pga. dårlig vær fløy jeg i stedet hjem dagen etterpå. Det gjorde at jeg dagen før løpet, tok en rolig vandretur til Sæbrenibba med utsikt til Sunnylvsfjorden og starten av Geirangerfjorden. En helt magisk opplevelse og kan anbefales på det varmeste! En liten videosnudde av denne turen kan dere se her (lenke til min Facebook profil).
Lofoten High5
Jeg har tidligere løpet Lofoten High5 (i 2015 og 2016), og tenkte det var på tide og vende tilbake til dette fantastiske fjelløp i fjellene omkring Svolvær.
Det ble til en plassering som nr. 18 ut av 169 løpere, og en forbedring av min personlig rekord på 30 min. Godkjent!
Ti på Topp Sortland rekord forsøket
2018 ble også året hvor jeg forsøkte meg på å slå tidsrekorden for Ti på Topp Sortland. Rekordforsøket var lagt inn i mine planer for 2018, men pga. dårlig vær i de helgene hvor det passet meg, så ble det hele tiden utsatt. Etter Lofoten High5 var jeg egentlig innstillet på å utsette forsøket til 2019, da langtidsprognosene etter Lofoten High5 ikke var bra. Men plutselig en uke etter Lofoten High5 var det meldt fint vær i 1-2 dager.
I samarbeide med Melbu Kaviar fikk vi lagt en grov tidsplan for forsøket. Jeg hadde i løpet av sommeren testet ut de forskjellige ruter til toppene, for å være forberedt, men ikke alt var på plass.
Krampe resulterte i stopp
Selv om ikke alt var på plass, så besluttet vi allikevel å gjøre et forsøk. Etter 8. fjelltopp måtte jeg dessverre stoppe rekordforsøket pga. krampe i baklåret. Jeg lå ellers godt an i løyperen ren tidsmessig, men hadde bare ikke dagen. Jeg var utrolig skuffet, og tok det veldig tungt. Tror skuffelsen var ekstra stor fordi jeg følte meg i superform, og nærmest aldri får krampe når jeg springer lange distanser. Men nettopp den dagen skulle jeg få krampe, typisk! Om det var pga. for kort restitusjonstid fra Lofoten High5 eller for dårlig inntakelse av væske/mat underveis er vanskelig å svare på.
Tror kun det er andre gangen at jeg ikke har fullført et løp/forsøk. Den første gangen var Xreid Fjordruta i 2017 (130 km.) etter 40 km. pga. en kneskade.
Kan dog allerede nå avsløre at jeg planlegger et nytt rekordforsøk i 2019.
Video fra mitt rekordforsøk i 2018 kan ses her (lenke til video på min Facebook profil).
Planerne for 2019
Planerne for 2019 er ikke fastsatt ennå, så hva året presis kommer til å bringe er usikkert. I slutten av 2018 var jeg mettet og trengte et pusterom fra fjelløping. Det ble til et par enkelte turer, men ikke noe i forhold til den stabile treningsmengde jeg ellers hadde hatt i 2018.
Etter den 31. januar står jeg uten jobb, og er en av grunnene til at jeg i øyeblikket er i tenkeboks på hva jeg skal gjøre fremover. Mulighetene er mange, jeg må bare ta det riktige valg. Regningene må betales, så tingene må henge økonomisk sammen.
Jeg kan dog avsløre at jeg i slutten av 2017 kjøpte meg en drone, hvor det selvfølgelig var tanken at den skulle brukes på fjellturene. Men fikk aldri tatt den i bruk og har faktisk ligget i esken i over 1 år nå. Den SKAL helt sikkert ut av boksen og tas i bruk, så i 2019 kan dere godt forvente å få se noen ganske spektakulære videoer.
