Hadde egentlig planlagt styrketrening på Stamina i går kveld, men endte overraskende med å løpe en fjelltur over Hallartinden og Vikfjellet til Gårdsfjellet i den annen ende av fjellkjeden. I den annen ende av fjellkjeden kan man se over på fjellet Veten og ned på Vik (Bygda). Det resulterte i 15 km og 1000 høydemetre på «kun» 2 timer, og hjemme kl.23:20. Jeg sir «kun 2 timer», fordi da jeg løp denne rute for 1,5 år siden brukte jeg vel litt over 3 timer på samme tur, så må sies at være en fremgang.
Det var kaldt, blæsende og med snøvær underveis igår kveld. Ikke desto mindre var jeg kjempefornøyd med kveldsturen. Hadde egentlig planlagt en sjelden tur over i treningssenteret pga. det dårlige vær og fordi jeg var fysisk og mentalt trett. Men mens konen var ute og gå med hunden ble været bedre og det samme gjorde mitt humør og lysten til at prøve meg på en fjelltur. Jeg hater å være i treningssenter, og er min absolutt siste utvei. Det skal virkelig være dårligt vær, eller mine ben skal være virkelig utmattet før jeg avlyser en fjelltur.
Jeg lagde forsiktig ut på vei opp mot Hallartinden, fordi jeg ville disponerer min energi til å kunne holde et jevnt stabilt tempo på hele turen. Hvis jeg gir den for mye gas i starten, så vet jeg at det vil slå hårdt tilbake på den siste 3/4 av turen. På vei opp til Hallartinden snødde/haglet det og jeg tenkte, «selvfølgelig skal det være snø- og haglvær» når jeg er ute på fjelltur. Tror helt seriøst at det er dårligt vær 8 ut av 10 ganger, når jeg er ute og springe siden jeg kom tilbake fra min kneskade. Snakk om uflaks!
Prøver å ignorere når det er dårligt vær og fokusere på pustingen og løpeteknikken min. Er som om jeg går helt inn i meg selv og stenger alt annet ute. Er en tilstand som er vanskelig å forklare, men det får meg igjennom de hårdeste perioder på løpeturen. På den måte bruker jeg kun energi på det allerviktigste. Når så jeg kommer opp til toppen kan jeg puste ut og løfte blikket.
Tror det var omkring 0-2 grader oppe på toppen, og det kunne ses tydelig på fjellandskapet som var blitt hvitt. Fra Hallartinden og hele veien til Gårdsfjellet var det så vidt man kunne se stiene, så jeg løp litt «off-road» og sprang fra «gress høy» til «gress høy», var som å løpe på svampehatte. Kanskje den dårligste beskrivelse av landskapet til dato, men den eneste visuelle beskrivelse jeg kan komme med nå og her. Ellers er det jo bare at se på bildene.
Nedløpet på 4 km. fra Hallartinden og hjem er vel nok noe av det hårdeste nedløp jeg har hatt i år. Med 11 tunge km. bak meg og trette øyne og kropp, så skulle jeg ha full fokus på hver skritt på vei ned. Det krever virkelig konsentrasjon og sliter mentalt og setter høye krav til rask koordinasjon og reflekser på de små smalle stier med løse sten og annet. Jeg presset meg selv til det ytterste, for jeg vil prøve at rykke mine grenser hele tiden. Jeg har både Tromsø Skyrace og Lofoten High5 som mine to store mål for sesongen, og her MÅ mitt nedløp bli vesentlig bedre hvis jeg skal gjøre meg forhåpninger om at forbedre min tid og plassering.
Distanse: 15 km. | Høydemetre: 980 m.
