Ned til Høgbakkheia bak Hallartinden

For å holde motivasjonen oppe, så søker jeg alltid etter nye områder å utforske når jeg planlegger mine fjellturer. Men noen ganger har jeg for lite tid, og så må jeg løpe de samme steder (i nærområdet) for å holde formen vedlike til de kommende konkurranser. Det høres sikkert rart ut, men når man som fjelløper springer på fjellet 3-4 ganger i uken, så er det begrenset hvor mange ganger man har lyst til å springe de samme steder gang etter gang. Er utrolig priviligert, det vet jeg, men er dessverre slik det er blitt for meg.

For eksempel er fjellet Hallartinden 530 moh. et fjell som jeg vel har løpet til topps på 40-50 ganger. Det er kun 4 km. fra min hoveddør til toppen, og derfor er det en perfekt løpetur om morgenen innen jeg tar på jobb. Men det er ikke alltid jeg har den store lyst til å stå opp tidlig om morgenen for å ta turen. Jeg gjør det kun fordi jeg SKAL. Med de ambisjoner jeg har med sporten, så må jeg hele tiden holde en stabil treningsmengde for å utvikle meg som fjelløper og komme i bedre form.

Her ses fjellryggen opp mot toppen av Hallartinden. Jeg står på Høhbakkheia.

Et par dager før Tromsø Skyrace tok jeg turen opp her en morgen før jobb. Men, i stedet for bare å løpe til topps og ned, så løp jeg litt lengre og ned på baksia av Hallartinden til en liten fjellrygg, eller heia om man vil, som heter Høgbakkheia. Har sett denne heia hver gang jeg har løpet opp til Hallartinden, men har aldri løpet ned her før. Bare denne lille twist gjorde at jeg fikk opp motivasjonen og ikke minst fikk opplevd noe nytt. For meg handler det om nye inntrykk og opplevelser. Det er vel også i bunn og grunn hvorfor jeg mere og mere liker å «løpe meg litt bort» på fjellet. Løpe vekk fra stien og ut i det ukjente terreng.

Utsikten fra Høgbakkheia

Hallartinden – Høgbakkheia ruten.